Forfatteren av Predikerens bok identifiserte seg selv som sønn av David, konge i Jerusalem (Pred 1:1), og vi leser: Jeg, Predikanten, var konge over Israel i Jerusalem (1:12). Salomo ramset opp 27 prestasjoner i sitt liv, og sa: Alt øynene mine hadde lyst til, lot jeg dem få. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede (fysiske fornøyelser) (2:10). Under denne tiden brøt han Guds ord ved å samle seg en masse hester, rikdommer og hustruer (5 Mos 17:16-17). Videre erkjente han: Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind... Da fikk jeg avsky for livet... For alt sammen er tomhet og jag etter vind (Pred 2:11, 17).

Salomo brukte gjentagne ganger dette uttrykket: Alt sammen er tomhet. Ordet tomhet refererer til det som er forbigående, flyktig, uten verdi og uten varighet. Salomo innrømmet at alt det han hadde skaffet seg av fornøyelser, rikdommer og hustruer ikke kunne gjøre ham tilfreds.

Salomos ressurser var ubegrensede, for han hadde arvet enorme rikdommer fra sin far David. Men han mislyktes sørgelig når det gjaldt å leve etter Guds vilje. Mot slutten av sin 40-årige regjeringstid var hans rike korrupt, og fordi han i lang tid hadde tynget sitt eget folk med urimelige skatter, så var det på randen av et opprør.

Salomo så tilbake på sitt liv som et sørgelig eksempel for andre. Han snakket om å hengi seg til visdom, men det var denne verdens visdom, borte fra Gud og det å daglig grunne på Hans ord, noe som hadde vært en befaling til alle kongene (5 Mos 17:18-20).

Etter et liv i tomhet innrømmet Salomo at det er en dårskap når mennesket tror han kan oppnå glede og tilfredshet ved egne anstrengelser, evner, kunnskaper, ambisjoner eller rikdom. Han beskrev seg selv slik den Hellige Ånd ledet ham til å skrive: Bedre å være en fattig og vis ungdom enn en gammel dåre av en konge, som ikke lenger har vett til å la seg advare (korrigere) (Pred 4:13).

Salomo så på de onde som dårer. Men han observerte også at noen av de religiøse uten erbødighet gikk inn i Guds hus, ofret lange bønner som ikke kom fra hjertet og ga løfter som snart var glemt (5:1-7).

Salomo kom til den konklusjonen at man uansett gaver, talenter, evner, muligheter eller materielle tilganger aldri virkelig kunne bli tilfreds, for mennesket vil alltid ha mer (5:10-20, 6:1-9). Denne mangelen på tilfredshet kommer fordi alle våre tilhørigheter faktisk er Guds eiendom, og bare kan bare gi oss varig glede når de blir brukt til Hans pris og ære. Alt i livet tjener den samme hensikt - å forherlige Gud. For oss skulle det bety å bli den person som Gud ønsker at vi skal være for å oppnå hensikten med vårt liv (Joh 12:25-26, Rom 12:1-2, 1 Kor 6:20).

Da Salomo uttalte: Gled deg i din ungdom, du unge! La ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager. Vandre på ditt hjertes veier og etter det dine øyne ser (Pred 11:9), så viste han nettopp til det han selv hadde gjort. Det å ikke fullføre sitt budskap ville bety å oppmuntre ungdommen til å ignorere advarsler og la lidenskap og fornøyelser florere. Men, som en gammel dåre av en konge (4:13), fortsatte han: Men vit: for alt dette vil Gud føre deg fram for dommen (11:9, se også 8:6).

Etter å ha søkt etter en mening med livet, erkjente Salomo til slutt at et menneskes virkelige visdom ligger i det å frykte Gud, noe vissheten om Hans dom krever. Derfor, tenk på din skaper (for du er hans eiendom) i din ungdoms dager... For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt (12:1, 14, 8:12-13).