Foruten Saul er alle Judas og Israels konger omtalt i 1. og 2. Kongebok. Der 2. Kongebok begynner, har majoriteten av levittene forlatt det avgudsdyrkende nordlige kongeriket og returnert til den gudsforordnede tempeltilbedelsen i Jerusalem (2 Krøn 11:13-15). De 17 første kapitlene av 2. Kongebok fokuserer på profetene Elias og Elisa, samt forfallet i både det nordlige og det sørlige kongedømmet. Kapittel 17 avsluttes med fangenskapet og assyrernes forflytting av det nordlige kongeriket Israel. De resterende 8 kapitlene er viet det sørlige Kongedømmet.

I det siste kapitlet ble imidlertid Jerusalem ødelagt og Salomos tempel brent. Mesteparten av befolkningen ble deportert og atspredt rundt omkring i Babylon (Babel). De fattige av befolkningen, som hadde fått tillatelse til å bli værende igjen, rømte snart til Egypt, og tvang profeten Jeremias til å være med dem.

Profetene Elias og Elisa, såvel som Amos, Hosea og Jona, profeterte i Israel, og Obadja, Joel, Jesaja, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanias og Jeremia profeterte i Juda på denne tiden. Disse Guds menn avdekket nasjonens synder, og henstilte til folket om å forlate sine avguder og tilbe Herren for å unngå nederlag og dom som en konsekvens av deres livsførsel.

Nitten konger regjerte det nordlige kongedømmet Israel gjennom dets ca. 245-årige historie som et splittet kongerike, men ikke én av dem var sanne Gudstilbedere. I løpet av de siste 30 årene før dets fall var det nordlige kongedømmet underlagt det assyriske imperiets herredømme, og betalte høye skatter for å opprettholde sin eksistens. Hosea ble den 19. og siste kongen av Israel da han myrdet kong Pekah (2 Kong 15:30).

I Hoseas sjette regjeringsår døde den assyriske kong Tiglat-Pileser, og Salmanassar etterfulgte ham. Hosea anså at denne forandringen i lederskapet medførte en mulighet for ham til å erklære uavhengighet, samt holde tilbake den årlige skatten han hadde måttet betale til Assyria. Hosea forventet støtte fra Egypt til å beholde hans kongedømmes uavhengighet. Imidlertid dro den assyriske kongen, Salmanassar, og hans hær opp til Samaria i Hoseas niende år, og holdt det kringsatt i tre år. Samaria falt og Hosea ble holdt i fengsel (17:4-6).

Mesteparten av folket ble bortført til ulike deler av det assyriske riket, og folk fra andre nasjoner, som var fanger i Assyria, ble forflyttet til Samaria. De inngikk blandingsekteskap med de få, resterende israelittene, og deres etterkommere er kjent som samaritanere.

Det mindre, sørlige kongedømmet Juda hadde også 19 konger (2. Kong 18--25). Dronning Atalja, en tronraner, og Gedalja, en hersker utnevnt av Nebukadnesar, men som ble myrdet etter bare to måneder, er ikke inkludert som regenter i det sørlige kongeriket Juda (11:1-16; 25:22-25). Det sørlige kongedømmet fortsatte å eksistere i omkring 135 år utover den tiden det nordlige kongedømmet eksisterte, i totalt 500 år. Dette inkluderer regjeringstiden i det forente kongedømmet under Saul, David og Salomo med 40 år for hver av dem.

Frafallet og avgudsdyrkelsen som startet med Salomo via hans mange hedenske hustruer, fortsatte å gjennomsyre nasjonen. Følgelig ble Nebukadnesar, kongen av Babylon (Babel) det instrument Gud brukte til å holde dom over israelittene for deres avvisning av Hans ord (5 Mos 7:1-4). På denne måte ble Herrens profetier oppfylt (2 Kong 25:1-21, Jer 52:12-27).