Apostelen Paulus var i Troas i Lilleasia da han mottok kallet, i et syn, til å forkynne de Gode Nyhetene i Makedonia. Sammen med ham var Lukas, Silas og Timoteus, og straks gikk de ombord på et skip som skulle til Neapolis, Paulus' første reise til Europa. Dette var første gangen Evangeliet ble forkynt i Europa. Derfra satte de med én gang avsted gjennom et fjellpass til Filippi, beliggende omkring 16 km inn i landet. Filippi var den første byen i den delen av Makedonia og en romersk koloni (Apg 16:12).

Den første som der ble omvendt - ved Paulus - var Lydia, en forretningskvinne fra Tyatira. Kort tid etterpå grep de fiendtlige eierne av en demonbesatt slavepike - som Paulus hadde satt fri - Paulus og Silas og drog dem av sted til torget… De førte dem fram for styresmennene… og lot dem hudstryke. Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel (Apg 16:19-23). Den natten kom det et jordskjelv, alle fengselsdørene ble mirakuløst åpnet og alles lenker falt av. Etter å ha hørt på Paulus og Silas ble fangevokteren og hele hans familie troende. Noen få år senere, på sin tredje misjonsreise, besøkte Paulus menigheten som hadde blitt etablert i Filippi.

Samtidig som Paulus skrev dette brevet, var han fange i forvaring hos den romerske keiseren, anslagsvis 10 år etter etableringen av menigheten i Filippi, og omkring 30 år etter Kristi Himmelfart og Pinsefestens dag, da den første menighet ble startet. Under sitt romerske fangenskap skrev Paulus brev til filipperne, kolosserne, efeserne og til Filemon. Selv om han var i fangenskap hos de romerske styresmaktene, kalte Paulus seg Jesu Kristi fange (Ef 3:1, 2 Tim 1:8, Filemon 1:1,9). Han fokuserte ikke på sine omstendigheter, men på Ham som er over alle omstendigheter.

Paulus' nøkkeltanke i denne boken er: Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! (Fil 4:4). "Glede" og "gled dere" forekommer 16 ganger i Filipperbrevet.