Les 3. Mosebok 9 – 10

De to første ofrene - syndofferet og skyldofferet var obligatoriske for å gjenopprette forholdet mellom Gud og det syndige mennesket, siden Gud er hellig og ikke kan være tilstede i nærvær av synd. Mennesker kjenner til fristelser, feiltrinn og synd, men et dyr har ingen kjennskap til disse ting. Av denne grunn kunne et dyr tjene som en midlertidig soning for å "dekke over" synd, inntil Jesus, som var uten synd, Guds Enbårne Sønn, døde på korset for å rense oss fra all urettferdighet (1 Joh 1:9).

Så sa Moses til Aron: ...ofre ditt syndoffer og ditt brennoffer og gjør soning for deg og for folket. Ofre så folkets offer og gjør soning for dem... Så førte han fram folkets offer. Han tok bukken som skulle være syndoffer for folket, slaktet den og ofret den til et syndoffer (3 Mos 9:7, 15).

All annen ofring var ikke akseptabel før syndofferet og skyldofferet var ofret. Den eneste grunnen til at brennofrene, matofrene eller fredsofrene var akseptable, var at synden var blitt sonet ved blodet, for kjødets sjel er i blodet (17:11). Syndofferet var obligatorisk, for alle har syndet og står uten ære for Gud (Rom 3:23, Ef 2:3), skyldofferet var påkrevet for å kompensere for deres mange synder mot Gud og andre.

Disse to ofringene var tett forbundet med hverandre, og likevel særpreget forskjellige. Syndofferet var et bilde på Kristus, som bærer all synd - som Gud har gjort til synd for oss (2 Kor 5:21). Og skyldofferet var et bilde på Kristus som ble ofret for våre mange synder (Rom 5:6, 1 Kor 15:3, 2 Kor 5:15, 1 Joh 1:7, 9), hvilket gjorde det mulig for det syndige mennesket å finne nåde hos Gud.

Vi må gjøre noe med synd. Vi kan kalle den berettiget, utilsiktet eller gjort i uvitenhet, men synd kan ikke overses.

Kristus er vårt skyldoffer. Han har tilgitt oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot... da han naglet det til korset (Kol 2:13-14, se også 2 Kor 5:19).

Synd er ulydighet mot Guds fullkomne vilje - ikke bare det vi gjør galt med vilje, men også det å unnlate og gjøre godt (Jak 4:17). Sammen med skyldofferet måtte overtrederen bekjenne hva galt han hadde gjort. Dersom det inkluderte ulovlig besittelse av andres eiendom, ofret han som et tegn på sin skyld. Deretter måtte han godtgjøre alt han hadde tilegnet seg pluss et tillegg på en femtedel av verdien til eieren (3 Mos 6:4-5).

Skyldofferet involverte ikke bare lovbryteren, men en hvilken som helst person som hadde holdt tilbake bevis på synden, da han da ble betraktet som like skyldig i forbrytelsen - noe mange ignorerer i dag (5:1, 2 Joh 1:9-11). For å illustrere dette poenget leser vi at det ble oppdaget - etter at Gud brukte israelittene til å ødelegge Jeriko - at Akan, på tross av Guds befaling, hadde tatt en babylonsk kappe såvel som andre ting (Jos 7:21). Ikke bare ble Akan steinet til døde, men også hans kone og barn, fordi familien også visste om synden og derfor var like skyldige - siden de ikke hadde bekjentgjort den.

For det som var umulig for loven... da han sendte sin egen Sønn...(som en soning) for syndens skyld... for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden (Rom 8:3-4).

Åpenbaring av Kristus:

Gjennom ofringen av et lytefritt lam (3 Mos 9:3, jfr. Joh 1:29).

Valgfri lesning:

Markus, kapittel 7.

Ukens minnevers: Johannes 3:18